Det går et skip forbi...

Alt er ikke bare rosa skyer her i Spania...

 I all denne coronaen så kommer her mange tanker... Mye usikkerhet, tvil, frustrasjon, sinne, og mest av alt savn... 

Å være mamma til et barn som bor i et annet land er noen ganger helt ubeskrivelig vanskelig, og når ferieplaner og gjensyn ryker så blir det bare tungt og trist. 

Det er lov å ta seg en dag til sengs hvor en drar dyna over hodet, kobler ut verden, driter i alt, og bare drukner seg selv i selvmedlidenhet.. For selv om vi bor i et paradis med azurblått hav og hvite strender med palmer som vaier i vinden, så er det en pris å betale. Savn kan tære sånn på kroppen din at du føler deg tom, naken, og bare sorgfull. Fortapt. 

Så må man ut av den jævla senga da..! Ut av den mørke bobla... Vaske seg i trynet med iskaldt vann og ta seg selv i nakken. Hive innpå en liten Underberger for en liten innvendig rens og, og ta fatt på dagens sysler. For å se mulighetene man har fremfor alt som er dritt!

For midt i alt dette så ligger det mange fine meldinger i innboksen min fra både sønn og venner. 

 "Hold ut! Snart kommer en vaksine, og da ses vi som før, mamma." 

 "I morra tar vi en frokost og ser om vi kan få deg opp den trappa!!" 

 "Skal du flytte hjem? HURRA! Jeg savner deg, fine venninna mi!"  (Vi sonderer bare for øyeblikket.. i desperasjon etter å samle familien.. Fordi Siw er i den litt mørkere delen av sin lille verden..)

Herregud så godt jeg egentlig har det midt oppi alt som er vanskelig. Jeg må se det! For dette varer ikke evig. Håper jeg.  Når man har smurt seg med tålmodighet og brukt den opp så må man kanskje bare smøre litt til. Holde ut.. Se på alt man har! Venner, familie, friske barn. Muligheter. Vi kan KJØRE hjem og vi.. Jeg og den fine mannen min, guttene og de sørens hårballene jeg har dradd i hus for å dempe savnet. Men som jeg elsker så høyt, bare så det er sagt!!  

 Vi er ikke fortapte... Det går alltid et skip forbi..!